Traduzione del testo della canzone Kjerkegård ved havet - Moddi

Kjerkegård ved havet (originale)

Sola flyt som gull i disen
Der vi styre inn mot land
Og finn ly førr nattebrisen
Me ei lun og sørvendt strand
Her gror skjørbuksurt i sainna
Lenger opp enn floa når
Og fra støa finn eg stien
Mot en gammel kjerkegård
På ei stille midnattsvandring
I ei nordnorsk natt i juni
Ser eg kors med navn og årstall
Mella reir med egg og dun i
Her går livet mot førrnying
Mellom gamle, glømte grave
I en kort og hektisk sommar
På en kjerkegård ved havet
Hit kom dem som stormen sparte
Her ligg dem som gjekk og venta
Dem som fall førr tæringssotten
Dem som spanskesjuka henta
På de gamle, morkne merkan
Kan eg endå namnan lese
Og eg spør meg sjøl: Kem va dem
Dem som søv her under gresset?
Kem va du, Elfrida Angel
Som så kort et liv fekk låne?
Fekk du dansa før du døe
17 år og knapt en måne?
Eller du, Andreas Hansa
Va du av et folk eg kjenne?
— Og med handa mot et gravkors
Høyre eg en båt som lende:
Mainnemål i sommarkvelden
Lyd av tunge åttringsåre
Folk som dreg en kjøl mot sanda
Løfte opp ei svartbredd båra
Og i sus av nattebrisen
Kan eg ane enkegråten
Der et likfølge passere
Etter stien ifrå båten
E det ekko av en salme?
Bibelord til trøst i nøa
Vigsla mold mot kistelokket
Steg som fjerne seg mot støa?
Synet kverv og tankan klårne
Der eg våkne opp av transen
Mens en flokk med svarte skarva
Segle inn i nattsolglansen
På den gamle kjerkegården
Vendt mot ver og vinterstorma
Ligg historia begrovven
Om et folk som havet forma
Her søng vinden sine salma
I en hardfør, arktisk flora
Som slår rot og pine næring
Av den magre skjeillsandjorda
Men der lyse tiriltunge
Bak herakleum og karve
Som ei helsing til de unge
Som en vedhard kyst fekk arve
Og i nord, mot nattsolbrannen
Mumle havet sine minna
Som en mollstemt orgelfuge
Under bratte gråsteinstinda

Kjerkegård ved havet (traduzione)

Il sole scorre come oro nella foschia
Dove ci dirigiamo verso terra
E trova riparo prima della brezza notturna
Con spiaggia riparata e esposta a sud
Qui lo scorbuto cresce a sainna
Più in alto di galleggiante quando
E dal rumore trovo il percorso
Verso un vecchio cimitero
In una tranquilla passeggiata di mezzanotte
In una notte della Norvegia settentrionale di giugno
Vedo croci con nomi e anni
Nido di Mella con le uova e giù dentro
Qui la vita va verso il rinnovamento
Tra tombe antiche e dimenticate
In una breve e frenetica estate
In un cimitero in riva al mare
Ecco quelli che la tempesta ha salvato
Ecco quelli che sono andati e hanno aspettato
Quelli che cadono prima della corrosione
Chi ha l'influenza spagnola si riprende
Sul vecchio segno scuro
Posso ancora leggere il nome
E mi chiedo: Kem va li
Chi dorme qui sotto l'erba?
Kem va du, Elfrida Angel
Chi ha avuto una vita così breve da prendere in prestito?
Sei riuscito a ballare prima di morire
17 anni e appena una luna?
O tu, Andreas Hansa
Eri di un popolo che conosco?
- E con la mano contro una croce grave
Sento una barca che atterra:
Mainnemål nella sera d'estate
Suono di otto vene pesanti
Persone che tirano una chiglia contro la sabbia
Solleva una barella di larghezza nera
E nella corsa della brezza notturna
Posso percepire il grido della vedova
Dove passa una successione
Seguendo il percorso dalla barca
È l'eco di un inno?
Parole bibliche per conforto nel nah
Consacrare lo stampo contro il coperchio della bara
Passi che si muovono verso il rumore?
La vista si strozzò e il serbatoio si schiarì
Dove mi sveglio dalla trance
Mentre uno stormo di cormorani neri
Sigilla il sole notturno
Nel vecchio cimitero
Di fronte alle intemperie e alla tempesta invernale
La storia della menzogna è sepolta
Di un popolo plasmato dal mare
Qui il vento cantava i suoi inni
In una flora rustica e artica
Che attecchisce e tormenta il nutrimento
Del magro terreno sabbioso
Ma c'è una brillante eccitazione
Dietro heracleum e cumino
Come saluto ai giovani
Come una costa boscosa ereditata
E al nord, verso la scottatura notturna
Borbottano il mare i suoi ricordi
Come un'articolazione d'organo accordata minore
Sotto ripide creste di pietra grigia